Det går sakte men sikkert framover med bunaden. Jeg tar den fram iblant og syr litt på den når tid og lyst er tilstede. I dag ble det sydd litt mens jeg så på første episode i sesong 3 av LOST. Serien blir mer og mer tåpelig for hver episode. Den krever med andre ord ikke min fulle oppmerksomhet, dermed blir det litt håndarbeide samtidig. Når jeg først har begynt å følge med, så må jeg fortsette med det. Jeg må jo se hvordan det går til slutt. Vel, nok om det. Når det gjelder verket, så ser jeg jo at det ikke er fullkomment på noen måte, ihvertfall på veldig nært hold. På avstand ser det fint ut. Og så skal det visstnok se jevnere ut etter en runde med dampstrykejern på full guffe. Folk kommer neppe til å studere disse broderiene like inngående som jeg selv gjør nå. Da må de i så fall krype langs bakken, i og med at bildeutsnittet er den nederste delen av stakken. Jeg tror forresten aldri jeg så to ganger på broderiene på noen bunad før jeg begynte å brodere selv. Eller på broderiene på noe annet for den saks skyld. Det er først de siste månedene at jeg har begynt å kaste beundrende eller kritiske blikk på puter, duker og liknende som jeg ser rundt omkring. Og på bunader. Jeg har lagt merke til at to drakter aldri er helt like, fordi det er levende mennesker som har sydd dem for hånd. Det gjelder ikke bare det som amatører som meg har sydd, men også drakter som man ser utstilt i butikker som selger denslags.

En ting jeg liker ved denne drakten er at den ser fin ut i dagslys, for broderiene ser nesten gullfargede ut, noe som gjør seg godt mot det røde stoffet. I dårlig lampelys derimot, ser det mer ut som gusjebrunt og gusjegrønt enn gull.